Aktivitetsalliansen har i år fokus på «Aktivitet som medisin». Mer bevisste leger er en klar forretningsmulighet for treningssentrene, men ingenting kommer av seg selv.

Aktivitetsalliansen har i 2016 fokus på «Aktivitet som medisin». Målet er å få flere leger til å bruke fysisk aktivitet i forebygging og behandling av pasientene, og å gjøre befolkningen mer bevisste på å etterspørre aktivitet som virkemiddel.

Sentralt i kampanjen står Aktivitetshåndboken som kom ut allerede i 2009. Den gir kunnskap om effekt av fysisk aktivitet i forebygging og behandling, og anbefalinger på individ- og gruppenivå.

Boken beskriver i tillegg hvordan man fremmer atferdsendring, samt effekter av fysisk aktivitet i forhold til gitt diagnose og diagnosespesifikke anbefalinger når det gjelder frekvens, varighet og intensitet.

Daglig leder i Aktivitetsalliansen og kampanjeansvarlig for «Aktivitet som medisin», Anders Hall Grøterud, forteller at responsen har vært overveldende på gjennomførte paneldebatter med medisinstudenter i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

– Vi har delt ut bøker til sisteårsstudenter og mange av dem spør direkte hvordan de kan engasjere seg i dette. Vi får også henvendelser fra leger som vil ha et nytt eksemplar av boken eller flere eksemplarer til hele legesenteret. Vi har også laget et «pakningsvedlegg» om tidseffektiv bruk av boken. Den har vi fått kjempegod tilbakemelding på, forteller Grøterud.

Pakke inn tilbudet

Men det er ikke gjort over natten å få alle landets leger til å foreskrive aktivitet fremfor piller.

– Jeg tror at de fleste forstår at fysisk aktivitet er bra, men kunnskapen om hvordan det er bra er vekslende. En av utfordringene ved å få med legene er at de har et stadig høyere krav om å ekspedere pasienter på kort tid. Å skulle presse inn dette med fysisk aktivitet i tillegg, kan være vanskelig. Det kan være lettere å si «ta denne pillen», i stedet for å ha en motiverende samtale rundt aktivitet og livsstilsendring. Noen synes også det utfordrende å følge opp om pasientene er aktive som avtalt, sier Grøterud.

Han forteller at skoen trykker på både kunnskap og verktøy, systemer for premiering og journalføring i forhold til fysisk aktivitet – og at det finnes en samlet aktivitetsoversikt for nærmiljøet og samhandling mellom leger, frisklivssentraler og treningssentre.

Her er det treningssentrene må kjenne sin besøkelsestid. Grøtrud mener at sentrene absolutt kan jobbe med å vise frem konkrete aktivitetsløsninger som finnes i dag, som er helsebringende på ulike måter.

– Skal man pakke inn tilbudet i forhold til gitte sykdommer?

– Ja, men man må gå en runde med innpakningen. Det må ikke bli «for sykt», men opprettholde fokus på friskhet ved å lage merkelapper og produktifisere tilbudet i forhold til god helse og mulighetene som ligger der, sier Grøterud.

Han peker på rygg/nakke-problematikk, høyt blodtrykk, hjerte og blodsukker som lavthengende frukter.

Må følges av kompetanse

Grøterud påpeker at dette må ledsages av kompetent personale, og hvor høyt nivå som må til, vil garantert føre til debatt.

Det er direktør Anne Thidemann i Virke Trening helt enig i.

– Aktivitet som medisin byr på muligheter for treningssentrene, men også en potensiell trussel dersom man ikke samtidig er opptatt av kompetanse og strategisk oppbygging av kompetanse. Skal vi inn på nye områder må vi «sele på» i forhold til de kompetanseutfordringer som ligger foran oss, sier hun.

Distribusjon av tjenester er også en utfordring. Grøterud mener at treningssentrene godt kan fortelle om og peke på tilbud med Aktivitetsboken i hånden, og knytte disse opp mot sykdom eller forebygging.

– Det er et godt startpunkt mot leger og frisklivssentraler som bør ha oversikt på vegne av pasientene, sier han.

Avhengig av frisklivssentralene

Frikslivssentralene – som det nå finnes ca. 250 av i norske kommuner – skal ha en koordinerende rolle og ha oversikt over det som finnes av tilbydere av fysisk aktivitet i kommunen.

– Men vi opplever at de i hovedsak prøver å tilrettelegge selv i stedet for å ha god oversikt til en hver tid og anbefale hvor folk kan gå, påpeker Thidemann.

Hun legger til at Aktivitetshåndboken er et verktøy for legene, men det hjelper lite hvis man ikke har et apparat i kommunene som kan være en distributør av tilbudet. Hver enkelt aktør kan ikke bombardere legesentrene med sine tilbud.

Thidemann mener det er et stykke vei å gå for å få frisklivssentralene til å være der legene er, invitere seg til møte, presentere seg og lage enkle og tilgjengelige oversikter – slik at legene kan informere sine pasienter.

– Er treningssentrene prisgitt frisklivssentralene på dette området?

­– På mange måter, ja. Treningssentre finnes på veldig mange plasser rundt om i Norge. Hvis frisklivssentralene eller andre koordinerende instanser, som skal jobbe med tilrettelegging og koordinering av fysisk aktivitet i kommunene, hadde tenkt kartlegging i stedet for å gjøre det selv, ville vi kommet et langt stykke på vei.

Vær proaktive

Med det sagt, er det ikke et eneansvar fra kommunenes side å få ballen til å rulle. Thidemann påpeker at sentrene må være proaktive å vise seg frem for kommunene, ikke vente på at kommunen kommer til dem.

–Treningssenterbransjen er en viktig aktør for å fremme fysisk aktivitet i befolkningen, og er en kompetent partner for den kommunale helsetjenesten. Men vi sliter med «privatallergi»: Det offentlige tør ikke, vet ikke eller vil ikke gå i samarbeid med private aktører. Men treningssentrene må være proaktive. De må vise seg frem og fortelle hva de kan tilby kommunen. Her har vi to ansvarlige parter; kommunene selv og treningssentrene, sier Thidemann.

Hun legger til at noen sentre går rett på legene, men legene sier da ofte at de ikke kan anbefale enkeltaktører.

– Så informasjon og legitimitet må gå gjennom en koordinerende tjeneste, fastslår Thidemann.

Klare kampanjemål

Aktivitetsalliansen har en enkel filosofi: All aktivitet er bra.

– Vi skiller ikke mellom private, frivillige, gratis eller kommersielle så lenge det er noe som fungerer. Leger og frisklivssentraler bør også være nøytrale, og opptatt av resultater, sier Grøterud.

Han har ingen oversikt over hvor mange leger det er som kan kalle seg «aktivitetsleger».

– Vi kan ikke måle eksakt utgangspunkt og sluttprodukt, men kampanjen har to klare mål: Å gjøre legene oppmerksomme på og motiverte for aktivitet som medisin, men også at publikum skal bli mer oppmerksomme på dette, slik at det blir lettere for dem å ta det opp med legen.

– Dessuten ønsker vi at man tar i bruk verktøyet Aktivitetshåndboken, og vi ønsker å sette i gang en utvikling rundt at legen tar dette videre selv. Finne beste-praksis for hvordan man tar opp aktivitet som medisin på en tidseffektiv måte, og la det gå sport i å ha god oversikt over tilbudet av fysisk aktivitet i nærmiljøet, fastslår Grøterud.

Fakta:
- Aktivitetsalliansen består av: Den Norske Turistforening, 
VIRKE Trening, Skiforeningen, Syklistenes Landsforening, 
Sportsbransjen, Grete Roede og Gjensidigestiftelsen
- Alliansen har siden 2012 jobbet for å legge til rette og
fjerne hindringer for fysisk aktivitet og driver kampanjen 
Heia deg!
- I 2016 er hovedfokuset Aktivitet som medisin, der målet er å
få flere leger til å bruke fysisk aktivitet mer i forebygging
og behandling.
- Sammen med Norsk medisinstudentforening har 
Aktivitetsalliansen nylig arrangert paneldebatter om Aktivitet
 som medisin for fulle hus i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.
- Et spesialopplag av Aktivitetshåndboken er sendt ut til 1600
allmennleger utdannet etter 2009 og 650 sisteårs legestudenter
 - Opplaget er finansiert av Gjensidigestiftelsen. 
Aktivitetsalliansen har også sendt ut en veileder til over 
6000 fastleger om hvordan Aktivitetshåndboken kan brukes tids-
effektivt.
- Last ned Aktivitetshåndboken på nett:
 https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/aktivitetshandboken-fysisk-aktivitet-i-forebygging-og-behandling
- Nettsteder om Aktivitet som medisin:
 www.facebook.com/aktivitetsommedisin og www.aktivitetsalliansen.no