Anne Thidemann i Virke Trening svarer grundig på spørsmål om nøkler til suksess, bransjen i fremtiden og bruk av teknologi i trening. Men er politisk korrekt når det behøves. For hva svarer egentlig en direktør for bransjeforeningen på spørsmålet «High end eller lavpris»?

Treningsindustrien.no vil med jevne mellomrom publisere Bransjeprofilen – litt tettere på mennesker som har vært med en stund og av en eller annen grunn har nyhetens interesse.

Anne Thidemann i Virke Trening har heseblesende dager bak og foran seg. Om en måned, den 14. oktober, går Treningskonferansen 2016 av stabelen, og «State of the Nation» skal legges frem. Tre rapporter basert på et omfattende arbeid skal presenteres for bransjen Thidemann brenner for.

– Hva er din bakgrunn og hvor lenge har du vært i bransjen?

– Jeg har vært i bransjen siden 1. januar 2010. Da ble jeg ansatt som generalsekretær i det nyopprettede Treningsforbundet, som var et resultat av at det tidligere Norges Treningssenter Forbund hadde fått med seg SATS og Elixia for å få danne en større organisasjon. Etter å ha vært der i kort tid så jeg at det var en utfordring å være en liten interesseorganisasjon i den store verden. Derfor gikk vi i dialog med HSH som Treningsforbundet var medlem av, og det endte opp med et tilbud om at vi kunne innlemmes i HSH. Den første januar 2011 ble vi HSH Trening, og etter navneskiftet Virke Trening.

Anne er utdannet Cand. Scient. fra Norges idrettshøgskole med hovedfag i idrett, samt pedagogikk og sosiologi fra universitetet. Hun har yrkeserfaring fra næringsliv og bransjeorganisasjoner i NHO, har vært idrettslærer i videregående skole og har bakgrunn som trener for friidrettsutøvere på nasjonalt og internasjonalt nivå. Videre har hun idrettspolitisk bakgrunn som visepresident og toppidrettsansvarlig i Norges Friidrettsforbund fra 1993 til 1997, fra 1997 til 2001 president i friidrettsforbundet.

– Jeg pleier å si at det tok en stund før jeg fikk bruk for min utdannelse direkte knyttet til en relevant jobb. Jeg ble 56 år jeg før jeg kunne bruke den idrettsrelaterte kompetansen min som levebrød.

– Hvordan endte du opp i treningsbransjen?

– Det var tilfeldig. Noen viste meg en annonse, og sa at «dette må være noe for deg». Noen ganger kaster jeg meg litt utpå – og gjorde det her også. Jeg sa opp en sikker og interessant jobb i Energi Norge. Det som var tiltalende her, jeg hadde jo jobbet med politikk og samfunn i tidligere bransjeorganisasjoner, var at man hadde et nytt element som gikk rett inn i faget mitt; fysisk aktivitet. Jeg søkte og fikk jobben.

– Hvor er bransjen om 5-10 år?

– Vi har nok en enda større grad av konsolidering, tror jeg. Det vil nok være endel strukturelle endringer i bransjen. Forhåpentligvis vil vi, sett i et kundeperspektiv, ha tydeligere konsepter som gjør at det er lett for kundene å velge. Og dette sett i lys av det faktum at folks aktivitetsvaner er allsidige, og da må man tilpasse seg det. Det er ikke folk som skal tilpasse seg senteret, men omvendt. Der har bransjen gjennom alle år vært flink til å tilpasse seg, men jeg tror at i fremtiden må man tilpasse seg slik at man blir en hub eller et nav, en sentral eller senter – som man jo også er – men i dobbelt forstand, i folks aktivitetsliv, gjerne for hele familien. Jeg håper og tror at vi går i den retningen.

– Nøkkelen til suksess?

– Det er mange forskjellige nøkler til suksess. Jeg i min rolle skal ikke gi råd i forhold til hva suksesskriteriene er, men jeg tror at det er slik jeg har lært bransjen å kjenne over tid: Det er en suksessformel å være tro mot eget konsept. Og når man har gjort noen valg legger man en retning for det valget. Akkurat som i idretten er det viktigst å være opptatt av det man selv driver med, og ha fokus på det, i stedet for å la seg påvirke og frustrere over konkurrenten – altså det man ikke kan gjøre noe med. Med andre ord en konsentrasjon om å velge en retning og gå i den retningen. Da er jo forarbeidet ekstremt viktig. Jeg opplever jo endel frustrasjon over at man hopper etter konkurrenten og det tror jeg både kan være slitsomt og kostbart.

– Ellers håper jeg at bransjen generelt sett kan styrke seg på mer differensiert kundebehandling. Som trener kunne jeg aldri gitt ett konsept eller tilbud til mine utøvere, uansett hvor like de så ut. Man må ha mer omfattende dialog med utøver eller kunde, i forhold til hva er det er som gjør deg god, hva er det som skal til for at du lykkes – enten om du er mosjonist eller har større ambisjoner. Man kan nok være litt for opphengt i det man selv har som motiver og interesser, og kanskje ikke like mye i kundens motiv og behov. Her er det forskjeller, men jeg skulle gjerne sett mer av det – og jeg tror det er en suksessformel utfra egen erfaring. Men jeg har ikke fasiten.

– Hva trener du helst?

– Jeg ligger vel på gjennomsnittet der sett i forhold til den aktive delen av befolkningen. Det er avhengig av årstid, men om sommeren blir det turer i fjellet, sykling både i by og fjell. Løping er kjerneaktiviteten min. Jeg er ikke kjempebegeistret for å trene styrke, men jeg merker at det nytter og vet at det er kjempeviktig, så litt styrketrening prøver jeg å få til hele året.

– Trener du på treningssenter?

– Det gjør jeg. Også er jeg i en så heldig situasjon at jeg har plass til et treningsrom hjemme. Et rom med både tredemølle, romaskin, spinningsykkel og slynge. Det gjør at tilgangen er stor, og unnskyldningene få. Men jeg er et sosialt dyr og bruker anledningen på senteret til å følge med samtidig som jeg trener.

– Lavpris eller high end?

– Ja takk, begge deler må jeg si. Jeg har ingen spesielle preferanser der.

– Hva er ditt forhold til teknologi i trening?

– Jeg har alltid likt dingser – eller wearables som det jo heter. Er nok en atypisk dame på 63 år i så måte. Jeg hadde et savn etter bedre teknologi da jeg var trener. Den gang måtte vi stole på bio-feedback fra egen kropp samt med dialog med utøverne, og hadde stort sett bare stoppeklokker. Jeg er veldig fascinert av teknologi. Personlig er jeg så barnslig at jeg synes det gir meg både feedback og motivasjon i forhold til egen trening.

VÅRE ANNONSØRER:

– I et bransjeperspektiv tenker jeg at vi har store muligheter til å bruke digitalisering og teknologi til å gi bedre kundeopplevelser. Hvis vi ikke bruker teknologien til det, har den en begrenset verdi. Sett i forhold til forbruker og kunde, må teknologi ha mål og mening – og da må dette bli en mulighet for flere, ikke bare for spesielt interesserte. Igjen er vi tilbake til kundens individuelle behov, hvordan skal man bruke teknologien for å bidra til motivasjon, samt et langvarig forhold til senteret. Men man må også se hvor teknologien har sin begrensing.

– Hvilken type markedsføring tror du på/bruker du mye?

– Her er de to forhold: Relasjonsmarkedsføring i det politiske arbeidet, det å bygge omdømme for en organisasjon, er å jobbe politisk overfor myndigheter og media. Og som kjent er det å jobbe politisk å jobbe i evighetens perspektiv. Om ikke det, så er det i hvert fall veldig langsiktig. Jeg utfordres på tålmodigheten hele tiden. Og bak meg igjen har jeg endel medlemsbedrifter som er enda mer utålmodige, så det er en utfordring i blant.

– Er ellers opptatt av at markedsføringen vi driver gjennom kunnskapsbaserte seminarer, kan gi mottakerne ny, viktig og oppdatert kunnskap på sentrale områder. Vår oppgave er å gi merverdi på områder som flest mulig har nytte av. Og da er kompetanse veldig sentralt.

– Har du en god historie eller minne fra tiden i bransjen?

– Jeg har mange gode minner fra hverdagssituasjoner i samarbeidet med medlemsbedrifter. Men jeg har et som virkelig har satt sine spor, og det er et minne jeg alltid vil ha med meg.

– Jeg skal ikke legge skjul på at det var en tøff start å etablere en helt ny organisasjon uten særlige føringer, og ikke minst knappe ressurser også økonomisk sett. Faktum er at det var ikke grunnlag for særlig aktivitet utover å ha en person på et kontor. Så jeg fant ut hvem som var viktige leverandører i denne bransjen, pluss at jeg hadde gode relasjoner fra friidretten. Jeg tok kontakt med 10-11 stykker og inviterte til et møte hvor jeg lurte på om de ville være med på å bygge fremtidens bransjeorganisasjon? Jeg hadde ikke mye å by på, men spørsmålet var om de hadde tro på det vi skulle jobbe med?

– Da jeg gikk ut av det møtet så følte jeg meg tynget av tillitt, det var ganske tøft – men først og fremst var jeg veldig glad. For det la grunnlaget for at vi den gangen klarte, og senere har klart, å ha et fundament for å bygge bransjen. Det har vært viktige partnere i dobbelt forstand.

– Til slutt: Hva er det beste og det verste med bransjen?

– Det beste er alle de flinke folkene som hver eneste dag bidrar så mye til at så mange mennesker kan oppleve gleden ved fysisk aktivitet. Jeg er også ydmyk i forhold til hva alle som jobber i bransjen bidrar med i et samfunnsperspektiv. Når vi måler en velferdsgevinst på 16 milliarder kroner i året, er det bare et tall som sier noe om bidraget. Men bak det bidraget ligger det så mye folkehelse og så mye glede. Entusiasmen er en driver!

– Det verste vil jeg legge på to plan: Det første er tålmodigheten som trengs. Det tar lang tid å bygge opp en organisasjon, og det er en utfordring at vi fremdeles har så lav organiseringsgrad. «Kjøttvekta» betyr mye for å få politisk gjennomslag. Det er mange forventninger om hva vi skal være, men det er begrenset hva vi klarer annerledes og mer av, enn det vi allerede gjør, med det utgangspunktet vi har. Vi har kommet til et punkt nå hvor det forventes mye av oss, og da er det trist å måtte moderere forventningene og samtidig måtte forklare det med de begrensningene vi tross alt har: Ett årsverk, pluss litt bistand på det bransjespesifikke området.

– Den andre delen, er et ønske om at flere treningssentre skal ha mer fokus på helårs- og hverdagskroppen enn kroppsfiksering og en markedsføring rettet inn mot badesesongen. For hvis vi skal nå nye kundegrupper, nye målgrupper og nye miljøer, må de kjenne seg igjen. Og de kjenner seg ikke alltid igjen i den markedsføringen som er kroppsfokusert i stedet for helsemotivert. Mye er blitt bedre, men vi har en vei å gå.