Irene Aarø brenner for høy servicegrad på senteret, og vil levere gruppetreningstimer som gjør at medlemmene har gåsehud når de går ut døren.

Treningsindustrien.no vil med jevne mellomrom publisere Bransjeprofilen – litt tettere på mennesker som har vært med en stund og av en eller annen grunn har nyhetens interesse.

 Irene Aarø reiste fra «babyen» sin, Trimhuset Horten, etter 14 år for å starte opp treningssenteret Level i Tønsberg. Og det har gått over all forventning. To måneder etter oppstarten teller Level 1 850 medlemmer, noe Aarø betegner som fantastisk bra.

Senteret i Tønsberg var også det første i Skandinavia til å installere et eget Prama-rom, og det har vært en suksess.

– Folk er jo sultne på nye ting og jeg må si at Prama tilfører noen nytt, lekent og unikt – og det er jo litt av det det dreier seg om: Å skille seg ut. Vi kjører familietimer med Prama som er stappfulle. Det å se mor, far og barn trene og ha det hyggelig sammen, skape et miljø og være inkluderende for alle, er midt i blinken.

– Hva er din bakgrunn og hvor lenge har du vært i bransjen?

– Jeg har vært i bransjen i 25 år, på til sammen syv treningssentre. Jeg var blant annet første gruppetreningsansvarlig på daværende Frisk Sjølyst.  Jeg har idrettsbakgrunn, konkurranseturn var min idrett både som utøver, trener og dommer. Jeg har drevet litt med dans, og vært innom mange av de estetiske idrettene. Av utdanning har jeg grunnfag og mellomfag idrett, samt videreutdannelse innen forebyggende helsearbeid.

– Hvordan endte du opp i treningsbransjen?

– Da jeg ikke lenger turnet selv aktivt, bodde jeg sammen med to venninner. Den ene trente en damegruppe på fem, seks stykker i stua. En gang hun var syk spurte hun om jeg kunne hoppe inn. Det gjorde jeg og det var innmari gøy. Min venninne fant ut at denne gruppa var veldig populær, og dermed fikk vi los på et liten uteleiesal i Tønsberg sentrum. Så det første senteret jeg jobbet på var et rent gruppetreningssenter og det ga mersmak. Deretter har det gått slag i slag. De siste 23 årene har jeg jobbet fulltid i bransjen, med forkjærlighet for gruppetrening som ligger mitt hjerte nærmest.

– Hvor er bransjen om 5-10 år?

– Jeg tror at trening og helse og det vi driver med, aldri kommer til å gå av moten. Men samtidig tror jeg vi kommer til å se en endring i de sentrene som er midt i mellom. Jeg tenker at man må differensier tilbudet sitt. Folk vil fortsette å trenge hjelp og finne gode løsninger for helsen sin, finne inspirerende coacher og treningstimer. Det er et voksende problem at vi sitter stille og spiser dårlig mat, og det blir ikke borte om 5 til 10 år. Bransjen vil derfor ha en stabil vekst, men det vil være mer fokus på å spisse produktet sitt, være tydelig på hvem man er der for. Billigsegmentet vil ha sitt nedslagsfelt og det samme vil premiumsentrene. Gråsonen midt i mellom vil være de som sliter mest.

VÅRE ANNONSØRER:

 – Nøkkelen til suksess?

– Service, treningsglede, være til stede og ta vare på medlemmene! Bry seg om kundene hver dag, og ikke minst levere gruppetreningstimene som gjør at kundene har gåsehud når de går ut døra! Det er viktig med servicegrad og ha et senter hvor man bygger et miljø hvor folk kan sette seg ned og ta en kaffe og finner seg til rette. Det blir en klisje, dette med sitt andre hjem, men jeg hører jo hva kundene sier. Grunnen til at de trives er at de kommer inn døra og føler seg hjemme. De møter venner og føler seg ivaretatt. Så graden av service er ekstremt viktig.

– Hva trener du helst?

– Nå har jeg åtte, ni timer i uka med gruppetrening, så hvis jeg skal ha meg en økt selv uten forstyrrelser og med musikk på øret, trener jeg styrke. Da kryper jeg ned i kroken og koser meg med knebøy og benkpress.

– Lavpris eller high end?

– Det ligger i kortene hva jeg mener om det… Jeg skjønner at det er behov for begge deler og jeg tror at begge deler har sitt nedslagsfelt – men jeg stemmer så til de grader for at et senter, for de jeg ønsker å treffe, skal være et senter med service og full pakke!

– Hva er ditt forhold til teknologi i trening?

– Jeg synes teknologi er morsomt til en viss grad, men for meg kan ingen duppeditter erstatte følelsen man får når det virkelig svinger på en gruppetime med musikk, stemning og hele pakka rundt en slik time. Det finnes ingen duppeditt som kan erstatte det drivet.

– Men samtidig ser jeg når jeg kjører spinningtimer, med puls og watt, at det er morsomt med ting som er målbart, å se fremgang og kartlegge resultater. Teknologi er gøy, Prama er jo en teknologisk ting, vi har avanserte systemer rundt salg av medlemskap etc., men for meg kan teknologi aldri erstatte «hands on» service. Det ser vi på medlemmene også. Det er viktigere å få et klapp på skuldra og spørsmål om hvordan det går, enn at de kan logge treningen ute i skyen.

– Hvilken type markedsføring tror du på/bruker du mye?

– Vi bygde opp senteret vårt ut fra sosiale medier. Vi fikk de første tusen medlemmene via omdømmebygging i sosiale medier, så jeg har klokkertro på det. Og det skal vi fortsette med, men så må man også nå ut bredere. Jeg tror på kombinasjon av sosiale medier med litt radio, aviser og DM-er. I sosiale medier har man en nærhet til kunden, der kan man vise litt mer personlighet enn det du kan gjennom en annonse eller DM. Gjennom sosiale kanaler har du muligheten til å gi små drypp hele tiden, og vise hvem du er og hva du står for. Folk velger jo utfra omdømme, også er det jo billig med sosiale medier.

– Har du en god historie eller minne fra tiden i bransjen?

– Vet nesten ikke helt hva jeg skal svare, for det er så mye. Jeg har reist land og strand rundt, og det flotteste er alle de menneskene jeg har blitt kjent med – hvor det enn var. Jeg treffer så mange entusiastiske mennesker, kanskje bare en gang i året på en eller annen convention, men som man likevel har et usynlig treningsbånd med.

– Men jeg har en historie som kanskje er det mest gærne jeg har gjort: Jeg skulle reise til Ålesund for å ha kurs for KFA – forløperen til Elixia Education. Jeg var ung og veldig ambisiøs, og skulle gjennomføre disse kursene for alt det var verdt. Jeg kom til, hold deg fast – dette er en stund siden – Fornebu og skulle ta det siste flyet. Men flyet var innstilt, og da gikk jeg i kjelleren for jeg visste at det ville sitte tjue forventningsfulle deltakere i Ålesund som skulle delta på kurs. Jeg ble sittende ved siden av to fiskeoppdrettere som skulle hjem. Jeg lytter litt, ser på dem og sier «hvis dere kjører, har jeg bil». Jeg kjørte en liten Opel Corsa, og den er ikke stor. De som kjenner meg vet at jeg er 1,80 høy. Men jeg praiet altså to oppdrettere til å kjøre min Corsa gjennom natta fra Fornebu til Ålesund, mens jeg lå i vinkel og sov i baksetet. Jeg gjennomførte to dager med kurs for fornøyde deltakere, satte meg i bilen igjen søndag og kjørte hjem. Da var man dedikert.., det hadde jeg ikke gjort i dag – men du verden hvor moro det var!

– Til slutt: Hva er det beste og det verste med bransjen?

– Det beste er jo at vi selger verdens billigste, mest redelige og ærlige produkt. Hva folk som finner treningsgleden får igjen for pengene ved å komme på et fullverdig treningssenter, hva de får av glede inspirasjon og sosial møteplass… Vi selger et fantastisk produkt som vi skal være stolte av og kan stå inne for, absolutt! Kombinert med at det er verdens beste jobb: Å se hva trening gjør med mennesker.

– Det verste… Da vil jeg sitere Christina Therkildsen: En liten andel, synlige mennesker i bransjen skaper en illusjon om at vi driver med noe vi ikke driver med. Da tenker jeg på kroppspress, fokus på det ytre og det å skulle se ut på en bestemt måte. Det blir dradd ut av de proporsjoner jeg mener et treningssenter skal ha. Og jeg tror det skaper så mye avstand og frustrasjon hos dem vi prøver å nå – og den jobben vi gjør med å få dørterskelen til å bli lavere, den bygges bare høyere opp av disse glattslipte, topptrente bloggerne. Vi må ha fokus på rett plass!