Trento-eier Stig Nyengen tror vi er inne i en periode der mange treningssentre leter etter sin identitet. – Enten må man presse kostnader og tilby et billig produkt, som er godt nok for mange, eller så må man ha guts til å kunne ta betalt, fastslår han.

Stig Nyengen har solid erfaring fra treningsbransjen: Han startet Trento Sørumsand i 2006, kjøpte Spenst Aurskog Høland i 2007, startet Trento Jessheim i 2008 og startet Trento Røyken og Hurum i 2009.

Solgte så Trento Jessheim til Elixia i 2010. Startet Trento Eidsvoll i 2014 og kjøpte Kjeller Treningssenter i 2014. Trento Aurskog brant ned til grunnen i 2015 og flyttet inn i midlertidige lokaler i Bjørkelangen.

I 2017 har han gitt opp å finne tilfredsstillende lokaler til Trento Aurskog Høland og etablerer isteden Trento Express.

Og så var det reisene da: Globetrotter blir nesten litt for beskjedent for å beskrive Nyengen. Han har besøkt 80 land og i 2014 kjørte han bil verden rundt; Først fra Norge til Singapore hvor bilen ble skipet til Australia og så videre til Sør-Amerika, opp til Nord-Amerika over kontinentet til New York og deretter hjem. Han startet 09. oktober 2014 og var hjemme 22. september året etter.

Den imponerende reisen avfødte boken «I grenseland» som han utga i 2015. Denne våren ble reisen noe kortere: «Bare» en titusenkilometers biltur gjennom Amazonas…

– Hva er din bakgrunn og hvor lenge har du vært i bransjen?

 – Av utdannelse er jeg økonom. Etter utdannelsen jobbet jeg flere år i eventbransjen, i et selskap som heter SponsorLink. Vi jobbet tett med Norges Fotball-, Ski- og Skiskytterforbund med å arrangere sponsorturene deres til landskamper og mesterskap. I tillegg fulgte jeg med sponsorene til Henning og Petter Solberg på VM rally. Fra midten av 2000-tallet ble det mer eiendom i familieselskapet. Inn i treningsbransjen kom jeg i 2006.

– Hvordan endte du opp i treningsbransjen?

– Det var helt tilfeldig. Vi var utleier av en videregående skole i mange år. Da Fylkeskommunen skulle bygge sin egen, måtte vi fylle opp lokalene på nytt. En av leietagerne var et treningssenter. Men de klarte ikke å oppfylle de strenge kravene vi hadde til egenkapital og husleiegaranti og måtte kaste inn håndkleet.

– Da stod vi der med et tomt treningssenter og ingen leieinntekter. «Hvor vanskelig kan det være?», tenkte jeg og startet opp Trento. Planen var å overlate virksomheten til andre ved første mulighet. Men på den tiden var jeg sammen med en dame som var instruktør på SATS, og hun syntes det var veldig morsomt at vi plutselig eide et treningssenter. Hun overtalte meg til å fortsette, jeg tok permisjon fra læreryrket og jobbet der i oppstartsperioden. Har ikke angret på det siden.

– Hvor er bransjen om 5-10 år?

– Jeg tror først og fremst vi vil se større forskjeller mellom lavpris og premium. I første kategori tror jeg kjedene vil dominere enda sterkere.

– Jeg har lenge sagt at bransjen må bli mer kostnadseffektiv. Mange sentre har over tid vært det jeg betrakter som overbemannet, og i tillegg sliter de med dyr finansiering i form av dyre leasing-kontrakter og hyppig skift av utstyr. Frem til 2012-2014 var det relativt gode marginer i vår bransje når man først kom over «kneika» med medlemstall. Da var ikke kostnader det man fokuserte mest på.

– Etter at vi fikk lavprisselskapene er marginene blitt lavere i hele bransjen, og det er blitt tøffere. Da må enten kostnadene ned eller så må man tørre å ta bedre betalt. Når det gjelder å presse kostnader så tror jeg det er lettere for en kjede som kan kjøre hard styring, enn det er for gründere som selv jobber på gulvet. Derfor tror jeg kjedene blir vinnerne i lavprissegmentet.

– For premium-segmentet tror jeg på høyere betalingsvillighet hvis produktet er godt. Da snakker jeg om fasiliteter, men først og fremst om personlig oppfølging. Man må tilby kundene bedre kvalitet og innhold, sier Nyengen som trekker parallellen til andre bransjer:

– I dag er forskjellen mellom lavpris og premium for liten. Det er ikke slik at alle flyr med Ryanair, bor på en stjerners hotell eller kjører billigst bilmodell. Dette tror jeg vår bransje også må ta innover seg. Vi må tørre å ta betalt for gode produkter.

– Noen vil tørre dette, og derfor tror jeg vi vil få se både flere sentre, som nye Asker Treningssenter, og også flere nisjesentre i årene fremover.

– Det vil selvfølgelig være mindre steder i Norge hvor det ikke er marked for flere sentre i ulike nisjer. Der tror jeg man må være enda mer tilpasningsdyktig og en god kremmer. Man må klare å tilpasse ulike prissegmenter innen ett og samme lokale. De dyktigste vil klare dette også, men det krever en stor grad av egen tilstedeværelse for å klare denne manøveren. Jeg tror dessverre også at mange ikke klarer disse omstillingene, og de vil forsvinne. I dag er det overkant mange treningssentre på mange steder.

– Nøkkelen til suksess?

– Først og fremst å finne sin identitet til sitt senter. Mange sentre er i dag et «hverken eller». Ikke lavpris og ikke premium.  Enten må man presse kostnader og tilby et billig produkt, som er godt nok for mange, eller så må man ha guts til å kunne ta betalt. Jeg tror vi er inne i en periode hvor mange leter etter sin identitet.

– Hva trener du helst?

– Jeg liker å sykle. Det er i tillegg til trening, god avkobling. Jeg har en hverdag hvor jeg har folk rundt meg hele tiden og til tider mye stress. Da er det godt å sette seg på sykkelen og sykle bort fra alt og alle. Om vinteren blir det spinningsalen. Der er man heldigvis sammen med mange andre, men uten telefon, mail eller noen som konstant venter på en.

– Lavpris eller high end?

– Begge deler, men forskjellen må bli større enn i dag. I antall medlemmer tror jeg lavpris kommer til å vokse mest og også bli størst. Men i omsetning håper jeg premium-sentrene forblir størst.

– Hva er ditt forhold til teknologi i trening?

– Her er jeg veldig usikker. At apper som Strava og lignende er blitt en suksess, forstår jeg. Folk må motiveres og folk liker å konkurrere. Men samtidig så koker alt ned til at god trening er og blir et hardt stykke arbeid som må gjøres. Det finnes ingen snarveier uansett teknologi. I disse IT-tider tror jeg vi kommer til å se stadig nye tilbydere og produkter. De aller, aller fleste kommer til å floppe, men noen kommer selvfølgelig til å lykkes.

– Hvilken type markedsføring tror du på/bruker du mye?

– Vi ønsker å bygge identitet via ulike arrangementer både inne på sentret og i lokalsamfunnet. Av plattformer er det helt klart sosial medier som fungerer best i vår bransje. Spesielt i premium-segmentet hvor man ønsker å vise hva man driver med. Lavpris kan nok gå litt bredere ut, for der er prisen det vesentligste.

VÅRE ANNONSØRER:

– Jeg tror at det i fremtiden blir viktigere og viktigere å bygge identitet. Min mønsterbedrift er Red Bull: Verdens råeste markedsavdeling.

– Har du en god historie eller minne fra tiden i bransjen?

 – Det er i hvert fall én; ikke nødvendigvis en god historie, men den som har satt mest spor etter seg etter 11 år i bransjen: Den er fra høsten 2009. Da drev vi på Jessheim, og til min store fortvilelse hadde jeg med meg investorer som ønsket å selge senteret til Elixia.

– Vi hadde allmannamøte på Jessheim, Elixia kom og presenterte seg som ny eier, og Elixa var vant til positive reaksjoner fra de ansatte når de overtok en virksomhet. Men da de ansatte ble klar over at Trento ikke lenger skulle drive stedet, begynte mange av dem å gråte. De hadde en stolthetsfølelse overfor oss og syntes salget var uendelig trist. Jeg ble rørt av reaksjonen og tenkte at da har vi nok gjort noe riktig når vi bygget bedriftskultur.

 – Til slutt: Hva er det beste og det verste med bransjen?

 – Det beste er senterets miljø og atmosfære. Folk som kommer for å trene har ofte overskudd, og de ansatte på et senter er gjerne humørfylte og utadvendte mennesker som gir mye av seg selv fordi de liker å være i kontakt med mennesker.

– Det verste er de stramme marginene. Som vi opplever spesielt etter at lavprisselskapene gjorde sitt inntog. Det er rett og slett en bransje med tøffe marginer, særlig på den delen som har med PT å gjøre:

– Når jeg er hos en frisør så tar det sjelden mer enn 25 minutter fra jeg kommer til jeg går ut igjen. Det koster meg rundt 550 kroner. Omtrent det samme som en hel time med PT koster mange steder. Og det er trist at det koster mye mindre per time å trene enn for eksempel å klippe håret. PT-er er som regel lønnet i forhold til omsetning, noe som gjør at man får mye gjennomtrekk.