I 2007 la Atle Arntzen et radikalt forslag på bordet hos ledelsen i Elixia. Etter det har PT-salget nærmest eksplodert…

Treningsindustrien.no vil med jevne mellomrom publisere Bransjeprofilen – litt tettere på mennesker som har vært med en stund og av en eller annen grunn har nyhetens interesse.

Atle Arntzen er produkt- og PT-sjef i Sats Elixia Norge. For 10 år siden foreslo han å skrote treningsveiledningskonseptet og isteden satse på personlig trening. Det har tilført treningsbransjen en ny dimensjon.

Og nei; Atle Arntzen er ikke i familie med Espen Arntzen, gründeren av Akademiet for Personlig Trening. Det spørsmål får han ca. 50 ganger i løpet av et år…

 – Hva er din bakgrunn og hvor lenge har du vært i bransjen?

– Jeg har studert idrettsvitenskap ved Norges Idrettshøgskole og fireårig allmennlærerutdannelse med fordypning i kroppsøving. I tillegg har jeg PT-utdannelse fra Safe Education, coachingutdannelse (NLP Practitioner) og en rekke kurs innenfor kosthold og trening.

– Jeg har spilt tennis siden jeg var 6-7 år, har vært, og er delvis tennisspiller på høyt nasjonalt nivå. Jeg begynte i treningsbransjen i 1997. Min første jobb var som resepsjonist og treningsveileder på Sats Ila.

– Hvordan endte du opp i treningsbransjen?

– Jeg hadde studert på Idrettshøyskolen og var veldig opptatt av trening. Etter førstegangstjenesten ønsket jeg en jobb ved siden av lærerutdannelsen. Da var det naturlig for meg å oppsøke den fremvoksende treningssenterbransjen. Jeg ville tjene noen ekstra kroner å kose meg for på torsdagskveldene på studentkroa…

– Hvor er bransjen om 5-10 år?

– Jeg tror vi får en mye mer spisset bransje i forhold til de ulike treningsformene og konseptene. I dag har vi mange tilbydere som samler flere produkttilbud under ett tak, men jeg tror vi går i retning av mer spesialisering.

– Det vil dukke opp – ikke nødvendigvis store sentere – men nisjesentere med mindre arealer som bare tilbyr gruppetrening og individuell trening. Dette er en naturlig vei å gå, også fordi det vil være mindre kostbart å starte opp. Dermed vil flere se en mulighet til å etablere seg.

– Nøkkelen til suksess?

– Du må selvfølgelig ha et konsept som er interessant og levedyktig på sikt. Du må også ha dyktige, motiverte ansatte, slike som brenner for det de driver med og som blir behandlet på best mulig måte av sin arbeidsgiver. Når man har denne typen ansatte, vil dette automatisk smitte over på medlemmene, noe som igjen vil tiltrekke seg flere medlemmer.

– Hva trener du helst?

– I kraft av min bakgrunn trener jeg tennis, hver uke fremdeles. Jeg elsker å løpe, og jeg trener styrke, det vil si klassisk frivektstrening, men ikke for avansert. Tennis er på mange måter en komplett sport. Den er veldig intervallpreget, men også ganske fysisk krevende.

– Lavpris eller high end?

– Det er helt sikkert plass til «både-og». Personlig foretrekker jeg high end. Prissensitiviteten er nok mindre enn hva mange forestiller seg. Etter norske og skandinaviske forhold tror jeg at folk er villige til å bruke masse penger på trening. Men et high end-senter må da drives på en profesjonell måte, slik at de som er aktuelle kunder opplever at de får full verdi for pengene.

– Jeg mener det er et veldig stort marked for high end-sentre, primært i våre største byer.

– Hva er ditt forhold til teknologi i trening?

– Jeg har et nøytralt forhold til teknologi; bruker så å si ingen teknologi i min egen trening. Jeg opplever at menneskene som er opptatt av teknologien, er de som allerede trener mye fra før. De som burde komme seg i trening og som vi virkelig ønsker å hjelpe, bør ikke først og fremst fokusere på teknologi, men i første rekke sette i gang med treningen.

VÅRE ANNONSØRER:

– Deretter må de vurdere om teknologien kan være til hjelp videre. Den største feilen vi gjør er at vi satser for mye på teknologi og helt glemmer basismotivasjonen. I alle de årene jeg har vært i bransjen og testet ut forskjellige gadgets, er det alltid en svært liten del av medlemsmassen som bruker dem – primært de som allerede trener veldig mye.

– Hvilken type markedsføring tror du på/bruker du mye?

– Den viktigste markedsføringen tiltrekker seg mennesker istedenfor å dytte masete budskap på målgruppen med en såkalt push-metode. Jeg tror på å presentere produktene slik vi ønsker de skal være, for eksempel at brukere av produktene rent informativt forteller om sine opplevelser. Jeg håper da at de som er i målgruppen oppfatter dette, vurderer det som veldig interessant og selv kjenner på om de får lyst eller ikke.

– Dette støttes jo også opp av sentrale motivasjonsteorier, som sier at kundene må føle at de tar et valg av egen fri vilje. At andre i en lignende situasjon har fått det til, øker også troen på at man selv skal klare det. Dette er viktig både innenfor markedsføring og salg generelt.

– Har du en god historie eller minne fra tiden i bransjen?

– For meg ble det et tydelig veiskille da jeg etter 10 år i Sats, fra 1997-2007, gikk over til konkurrenten, det vil si at jeg begynte i Elixia. På den tiden var vi ikke begynt å satse på personlig trening. I 2007 fikk jeg være med på og forandre en strategi i bransjen hvor vi valgte å legge ned treningsveiledningskonseptet. Elixia var den gang den første aktøren som gjorde dette og fikk dermed omtrent hele resten av bransjen på nakken.

– De lurte på om vi hadde spist noe dårlig mat… Det viste seg at denne forandringen var det eneste rette for Elixia, og siden den gang har PT-omsetningen eksplodert. Det er nok veldig få sentre som fortsatt bruker treningsveiledningsmodellen. Man satser isteden på personlig trening som Elixia begynte med, sent i 2007.

– Det gamle systemet krevde blant annet at medlemmene måtte huske på mye, noe som kunne være demotiverende og ødeleggende for treningsgleden. Det var jeg som lanserte ideen om å skrote treningsveiledningskonseptet og isteden satse på personlig trening – og ledelsen i Elixa syntes dette var en god idé.

– Og fremdeles vokser PT hos Sats Elixia med 10-15 prosent hvert år. Det er dette jeg er mest stolt av å ha oppnådd gjennom mine 20 år i bransjen.

– Til slutt: Hva er det beste og det verste med bransjen?

– Det beste er energien og dynamikken – det er rett og slett gøy å være i bransjen. Det skjer noe hele tiden og du må være med på notene og våge å tenke nytt, være tilpasningsdyktig og ikke være redd for forandring.

– Det verste er rett og slett useriøse aktører som tenker kortsiktig og som blant annet ikke støtter opp under arbeidet med anti-doping og heller ikke er en del av Rent Senter-programmet, samarbeidsprosjektet mellom bransjen og Antidoping Norge. De som velger å stå utenfor bidrar til å stemple bransjen vår som useriøs, og gir inntrykk av «cowboy-virksomhet». Slike aktører er jeg ikke så veldig begeistret for, og jeg håper at steder med en slik profil etterhvert vil forsvinne.