En praksisplass på videregående skole resulterte i at Johan Ingemarsson ble Norgessjef i Actic-kjeden på tampen av sitt 23. leveår.

Treningsindustrien.no vil med jevne mellomrom publisere Bransjeprofilen – litt tettere på mennesker som har vært med en stund og av en eller annen grunn har nyhetens interesse.

Karriereplanlegging kan man knapt beskylde Actic Norge sjefen for. I en alder av godt under 30 år har Johan Ingemarsson allerede fire år som øverst ansvarlig i Actic Norge, men ikke som resultat av en nøye lagt og fulgt plan.

Men når man løper ca. 300 mil i året, kommer man et stykke på vei…

– Hva er din bakgrunn og hvor lenge har du vært i bransjen?

– Jeg kom inn i bransjen via at jeg skulle ha to ukers praksis det siste året på videregående skole, høsten 2007 på det daværende Nautilus (som ble Actic i 2010). Det endte opp med ansettelse og deretter jobbet jeg som kvelds- og helgevikar det siste året på videregående. Etter videregående ble jeg fast ansatt som treningsveileder.

– Hvordan endte du opp i treningsbransjen?

– Jeg tok permisjon i tre måneder fra Nautilus for å ta «beach studies» med Gateway College i Cape Town, og traff en norsk jente der. Jeg kjente han som drev senteret på Lillehammer, han skulle slutte og reise hjem til Sverige. Jeg hørte om de hadde en erstatter, og det endte med at jeg fikk jobben

– Jeg begynte i Lillehammer i 2010, og var der i ca. to år – hvor jeg også hjalp til litt på senteret i Sandvika.

– Hvordan var veien fra senterleder til Norgesansvarlig for Actic?

– Jeg skulle studere og flyttet hjem til Örebro. Der hadde Actic fire sentre og jeg kunne jobbe videre som bedriftsselger og PT. I Cape Town hadde jeg tatt en del separate kurs som jeg fikk godskrevet studiene og tilbød meg å komme tilbake til Norge og hjelpe til da vi skulle åpne på Hønefoss.

– Jeg var der i syv uker med en dag fri, og sa til kollegene mine at jeg savnet tempoet. Planen min var å studere i tre år, men jeg sa samtidig at det ikke var hugget i sten.

VÅRE ANNONSØRER:

– Dette førte til at vår tidligere administrerende direktør Anders Carlson, ringte meg og ba meg komme på kontoret i Stockholm. Spørsmålet var hva som skulle til for at jeg skulle hoppe av studiene. Jeg sa at neste steg var regionssjef, han sa hvor da? Jeg sa jeg kjente Norge best. Så da var det bare å selge leiligheten og flytte tilbake.

– Dette var i januar 2013 og jeg var 23 år. Jobben var spennende og utfordrende, men i november samme år mente Anders at tiden var inne for neste steg: Han syntes jeg skulle ta over hele Actic i Norge.

– Jeg lurte på om han hadde blitt gal, men jeg fikk tenkt meg om i ca. 30 sekunder: Tror han at jeg klarer det, så klarer jeg det. Så fra januar 2014 har jeg hatt ansvaret for hele Actic-kjeden i Norge.

– Hvor er bransjen om 5-10 år?

– Det har hendt ekstremt mye den tiden jeg har jobbet her, og bransjen begynner å modnes. Vi kommer til å profesjonalisere oss mer, og blir en bransje med bedre omdømme og en betrodd helseaktør. Kompetanse vi besitter blir tydeligere, bedre og mer betrodd. Jeg tror at PT blir et mer anerkjent yrke som vil utfylle alle terapeutene.

– Vi vil også få en større andel kjeder med tydeligere differensiering, og konsumenter som blir mer kyndige – som vet hva de ser etter. Alt dette vil bare bli tydeligere.

– Nøkkelen til suksess?

– Systematikk og tydelige konsepter er en forutsetning! Men det gjør seg ikke selv. Man må ha dedikert og engasjert personale, samt effektive systemer, prosesser og strukturer i bakgrunnen slik at personalet kan ha fullt fokus på å drive med verdiskapende aktiviteter for medlemmene.

– Administrasjon kan legges på i all uendelighet, men det er ikke alt som skaper verdier for medlemmene – som vi kan ta ut i høyere priser og mer lønnsomhet.

– Vi må ha det strukturelle på plass, og der vil kjedene stå frem for de har størst mulighet til å utvikle denne biten, selv om det selvfølgelig kommer til å være lokale helter i tillegg – som vet hvordan man også driver business. Men jeg tror ikke alle klarer å holde på slik i lengden.

– Hva trener du helst?

– Jeg er elitesatser i en idrett som heter OCR (Obstacle Course Racing, red. anm.) – et hinderløp som har vokst kraftig de seneste årene. De største aktørene er Toughest og Toughest Viking. Så for min del blir det veldig mye løpetrening. Jeg ligger på ca. 300 mil i året, og det blir også en del styrketrening og klatring.

– Og jeg er veldig glad i å stå på ski om vinteren. Jeg går Vasaloppet hvert år, og skal gå mitt åttende Vasalopp i vinter.

– Lavpris eller high end?

– Ja, den er vanskelig… Det avhenger jo av hva man er ute etter. For egen del liker jeg å gå på et senter der man har et bredt tilbud, det vil si high end. Jeg liker å delta på gruppetrening og å møte folk på senteret – og den varmen man får ved at det er folk tilstede på senteret.

– Hva er ditt forhold til teknologi i trening?

– Jeg er ganske nerd og bruker pulsklokke på egen trening og logger alt på Strava. I større perspektiv vil jeg ta frem Medlemsreisen til Anne Sigrid Stiklestad Christoffersen på Sprek, slik bør alle jobbe! Men jeg tror ikke man lykkes med å ha for mye teknologi for alle. Det må være enkelt å loggføre.

– Med teknologi som wifi og smarttelefoner kan man for eksempel se i hvilke soner på senteret folk er, og ut fra det planlegge og bygge sentrene bedre for medlemmene.

– Hvilken type markedsføring tror du på/bruker du mye?

– Jeg tror på lokal tilstedeværelse og nærsamfunnet man har. Man drukner ofte i annen annonsering. Å være synlig i nærområdet og ha fornøyde medlemmer som blir dine ambassadører. Jobbe med lojaliteten og henvisningsprogram for verving av venner. Vi har et lojalitetsprogram i en egen app, der man kan samle poeng. Så litt «gamification», det tror jeg er fremtiden også.

– Har du en god historie eller minne fra tiden i bransjen?

– Jeg har ett fra den tiden jeg jobbet som senterleder i Lillehammer: Der kjørte vi en kampanje der medlemmene fikk en t-skjorte om man hadde logget inn og trent hundre ganger. På t-skjorten sto det: «Jeg er sprek, jeg har trent 100 ganger på Actic».

– Hadde man fått en slik, trente man i den – for det var litt status. Inn kom det en seniorpar på ca. 75 år, sjekket inn og skulle ha sine t-skjorter. Damen hadde 100 innlogginger, men mannen hadde bare 97 – han hadde tydeligvis misset innsjekkingen et par ganger.

– Da sa jeg: «Ja, du har dine hundre, men du mangler tre». Han ble så forbannet og ropte at han hadde trent hver eneste gang sammen med henne. Da var det bare å legge seg flat og si at han også skulle få sin t-skjorte – for den skulle han ha…

– Til slutt: Hva er det beste og det verste med bransjen?

– Det beste er helt klart det engasjementet som finnes der ute og det vi bidrar med til folkehelsen. Det er så mange som vil folk vel! Engasjementet ligger i å hjelpe folk å komme i gang – og det er det som gjør at jeg fremdeles er i bransjen: Det er mer moro å jobbe med menneske som går fra ingenting til å komme i gang med trening, enn de som skal «perse» på mila.

– Det verste er at det fremdeles finnes en del useriøse aktører som er med på å dra ned omdømmet vårt – og gjøre det vanskeligere for oss. For eksempel doping og kroppsfokuset som skapes.