I en kommentar her på Treningsindustrien.no 14. oktober, kommer Morten Kristiansen med en rekke påstander og forslag om prising i treningssenterbransjen som ikke kan stå uimotsagt.

Innlegget er skrevet av bransjeleder Mee Eline Eriksson, Virke Trening

Prising i treningsbransjen er et viktig tema som engasjerer mange bransjeaktører. Men en opplyst diskusjon om prising må ta utgangspunkt i konkurranselovens rammer og de faktiske forhold i treningssenterbransjen.

LES KOMMENTAREN: «Hva hvis normalen for medlemskap var 999 (og oppover) og lavpris 499?»

De fleste treningssentre driver lønnsomt

Siden 2014 har antall treningssentre i Norge økt med nesten 30 prosent og gått fra 1033 til 1 313 per oktober 2020 (Virkes treningsrapport, 2020). Andelen som er organisert i kjeder er på nesten 56 prosent. Selv med koronapandemien, som har medført at treningssentre har vært stengt i flere perioder i 2020, er antallet treningssentre høyere sammenlignet med 2019.

Siden 2014 har gjennomsnittlig driftsmargin til treningssentrene økt fra 0,6 til 9,5 prosent i 2019. Lønnsomheten i treningssenterbransjen er med andre ord relativt god i et normalår som 2019. Selv om bransjen har tilbakelagt noen svært krevende måneder under pandemien, trener tross alt de aller fleste kunder av treningssentre i Norge på et senter som er drevet lønnsomt.

Den gjennomsnittlige lønnsomheten til treningskjedene ligger over både frittstående sentre og norsk næringsliv ellers. Samtidig ligger frittstående sentre gjennomsnittlig på nivå med resten av norsk næringsliv.

Dette kan forklares relativt enkelt med klassiske stordriftsfordeler og smådriftsulemper, som også er normalen på andre bransjeområder. Vi finner også at mange mindre og nyetablerte aktører har hatt sterk vekst de siste årene, i tillegg har også flere små aktører hatt høy lønnsomhet.

VÅRE ANNONSØRER:

Konkurranse er positivt for alle

Kristiansen fremmer at lavpriskjedene ikke tjener penger på det prisnivået de har lagt seg på i forhold til treningstilbudet de tilbyr. Sagt med andre ord, påstår forfatteren at lavpriskjedene ikke har en økonomisk bærekraftig forretningsmodell.

Uansett om det stemmer eller ikke, er det feil å hevde at de etablerte aktørene skal ta ansvar for å gjøre konkurrentenes forretningsmodeller mer lønnsomme. At nye aktører etablerer seg, tolker jeg i retning av at det eksisterer et markedspotensial og segment(er) der de har en forventning om fortjeneste.

Fra et forbrukerperspektiv er valgfrihet og et mangfoldig treningstilbud det viktigste. Hvis en aktør ikke kan konkurrere på pris, finnes det en rekke andre muligheter for konkurrentene å differensiere seg på, eksempelvis kvalitet og nisje-konsepter. Kristiansen omtaler selv et eksempel på en aktør som har valgt en annen forretningsstrategi, noe som er positivt for konkurransen.

Forbrukere reagerer på prisendringer hvis det finnes alternativer

Kristiansen påstår at de fleste av dagens medlemmer av et treningssenter ville fortsatt medlemskapet selv om prisen doblet seg. Markedsteori og erfaringer fra bransjeaktørene selv har vist det motsatte.

Både etterspørselen og betalingsvilligheten er særskilt sårbar når det dreier seg om tjenester som ikke er vurdert som helt nødvendige av forbrukeren og det finnes andre alternativer i markedet som dekker tilvarende behov.

VÅRE TRENINGSSENTERPARTNERE:

Treningssenterbransjen tar folkehelseansvaret på alvor ved å gi «folk flest» et treningstilbud

Over 90 prosent av befolkningen bor i en kommune med minst et treningssenter, så bransjens geografiske dekning er i verdensklasse. Å doble prisen på medlemskap vil redusere muligheten for mange å trene, fordi de enten ikke vil eller faktisk kan ta seg råd.

Å påstå at det vil være bedre for folkehelsen å gjøre inngangsporten og muligheten til å være medlem mindre for mange, mener jeg er det motsatte av å ta et folkehelseansvar. En nylig studie som undersøker sammenhengen mellom inntekt og reaksjon på prisendringer for å trene viser at lavinntektsfamilier i mye større grad reduserte etterspørselen sin når prisen for å trene økte (Ouyang, 2020).

Kristiansen foreslår at de største aktørene skal ta et bransjeansvar ved å sette opp prisene, slik at alle andre kan følge etter. Det burde være unødvendig å si, men en slik koordinert prisøkning er faktisk forbudt etter konkurranseloven. Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil tre år.

Kristiansen etterlyser at de største aktørene skal ta et samfunnsansvar og et bransjeansvar. Det tas best ved å tilby et best mulig tilbud for medlemmene i et marked som konkurrerer på like vilkår.

Virke trening vil jobbe videre med nettopp konkurranse på like vilkår, mellom kommunale og private aktører. Hele den private treningssenterbransjen erfarer å møte underprising av medlemskap fra kommunale aktører som er subsidiert, i altfor mange norske kommuner og dette er konkurranseskadelig.

Den private treningssenterbransjen har viktige fellesinteresser som må fremmes for å sikre fremtidig privat verdiskapning og økt folkehelse.