For noen er styrkerommet en konstant påminnelse om et kroppsprosjekt som aldri blir ferdig.

Av Maha Kamran, rådgiver i Antidoping Norge /Foto: Victor Freitas/Unsplash

Sorte benker, massive manualer, stønnelyder og utilslørt fleksing i speilene. Dette kunne vært scener hentet fra mange norske treningssenter eller styrkerom.

For majoriteten er det også positivt, da det er mange helsefordeler knyttet til muskelbelastningen styrketrening kan tilby. For noen kan derimot styrkerommet, og særlig bildet de møter i treningsrommets speil, være en konstant påminnelse om et kroppsprosjekt som aldri blir ferdig.

Ofte tvangspreget

Enkelte vil oppleve å stå der dag ut og dag inn med en underliggende uro. Hvert eneste løft blir et desperat tak for å en dag kunne observere muskelutviklingen som personene i omgangskretsen snakker om, og mener de kan se.

Dette er et karakteristisk trekk ved en som har megareksi, eller – mer korrekt – en som har muskeldysmorfi.

Muskeldysmorfi betegnes som en tilstand der en person har en patologisk tro på at en ikke er muskuløs nok. Selv om det anses som det motsatte av anoreksi, er megareksi likevel ikke en formell diagnose og er heller mer en underkategori av kroppsdysformisk lidelse (BDD).

VÅRE ANNONSØRER:

Dette skyldes at treningen og kostholdet til megarektikerne ofte er tvangspreget, og at personen viser tilbakefallssymptomer og manglende kontroll når han/hun er nødt til å avstå fra sine etablerte rutiner.

Slik som ved kroppsdysmorfi, er det også en overopptatthet av kroppen, som kroppsdeler, muskelstørrelse og definisjon som preger denne gruppen.

Sammenheng med doping

Studier har vist at det er en sammenheng mellom symptomer på muskeldysmorfi og bruk av anabole androgene steroider (Rohman, 2009). Denne sammenhengen er tydelig for oss i Antidoping Norge, basert på de mange henvendelsene vi får gjennom den anonyme samtale- og informasjonstjenesten Dopingkontakten.

I mange tilfeller vil ikke steroidene ha noen innvirkning på symptomene ved muskeldysmorfien, tross en kortvarig opplevelse av bedret selvfølelse. Dette fordi vanlige forstyrrelser i kroppsprosjektet som ferier, familie, venner og sosiale sammenhenger gir misnøyen en sjanse til å komme krypende tilbake.

Det er slitsomt å ha muskeldysmorfi, og å måtte forholde seg til en treningsrutine som aldri blir bra nok. Siden de som sliter med dette opplever mye stress rundt tanken på at kroppen ikke ser bra ut, er mange også bevisste på at de trenger hjelp, uten å helt vite hvordan de skal gå frem.

De lever tross alt i en kultur og i et miljø der trening er assosiert med sunnhet, og da gir det ikke mening at det å leve et sunt liv skal føles vanskelig. Da gir det mening for noen at de må bruke dopingmidler for å lette på trykket. Det store paradokset er at trening, som skulle være sunt og helsefremmende, da blir usunt.

Mulig å få hjelp

«Heldigvis» er mekanismer som tankefeil vanlig blant de med muskeldysmorfi. Det er derfor mulig å håndtere det gjennom blant annet kognitiv adferdsterapi eller andre psykologiske intervensjoner.

For de som vurderer doping, kan den underliggende årsaken i enkelte tilfeller være et symptom på muskeldysmorfi. Dersom du tenker at dette kan gjelde deg eller andre du kjenner, sitter det fagpersoner hos Dopingkontakten som kan hjelpe deg med å sortere tanker om doping, trening og kropp. Helt anonymt.

Her er Dopingkontakten!

VÅRE KJEDEPARTNERE: