Bjørn Maaseide i Sats Elixia tror på senteret som et nav for mye mer enn trening i fremtiden.

Treningsindustrien.no vil med jevne mellomrom publisere Bransjeprofilen – litt tettere på mennesker som har vært med en stund og av en eller annen grunn har nyhetens interesse.

Nå blir vi bedre kjent med administrerende direktør Bjørn Maaseide i SatsElixia: Sjefen for den aller største aktøren, og aktuell i TV-ruta som deltaker i Mesternes mester.

– Hva er din bakgrunn og hvor lenge har du vært i bransjen?

– Vel… jeg er gammel, profesjonell volleyballspiller og jeg har studert økonomi ved UCLA. Jeg kom inn i treningsbransjen i 1997.

– Hvordan endte du opp i treningsbransjen

– Det er litt rart, faktisk… Da Sats Sandnes ble etablert kom det noen lokale aksjonærer fra det nærmeste senteret og spurte om jeg ville kjøpe meg inn. Det var det samme senteret jeg trente på da jeg var hjemme. Så egentlig startet det hele med en hobbyinvestering.

– Hvor er bransjen om 5-10 år?

– Jeg tror det kommer til å bli mer fokus på trening, både med helseperspektiv og ikke minst livsstilperspektiv. Og jeg tror at vi i treningsbransjen har mulighet til å bli et mye større nav for mange flere tjenester enn vi tilbyr i dag. Vi har sett at det har gått fra 450 til 1 100 treningssentre i Norge og mye nisjeorientering. Det tror jeg vil fortsette. Men det er en stor mulighet for kjedene til å tilby medlemmene mer, som sport, ernæring, treningsutstyr, forsikring, bedriftshelsetjeneste, treningsreiser etc. Alle disse tingene, på egen kjøl, kommer.

– Nøkkelen til suksess?

– Det er mange nøkler… folkeskikk er en av dem. Og hardt arbeid. For meg personlig i bransjesammenheng, har det vært å ha gode folk rundt meg. Jeg spilte aktivt frem til 2004, og fra 1997 til 2004 hadde jeg 200 reisedøgn i året, og var helt avhengig av folk som drev businessen for meg – ellers hadde jeg vært sjanseløs.

– Hva trener du helst?

– Jeg trener helst vekter. Tunge vekter med få repetisjoner. Jeg løper, går på spinning, sparker fotball og står på ski – både nedover og bortover. Og for å kunne gjøre alt dette er jeg nødt til å trene vekter. Det å ha en funksjonell kropp for å kunne drive med dette til man er en veldig voksen mann, krever at man trener vekter.

– Lavpris eller high end?

– Ja, takk. Begge deler. Er for eksempel gruppetrening et high end-produkt? Det er et dyrt produkt å tilby som vi er nødt til å ta betalt for, så jeg synes hele debatten om high end og lavpris er sjanseløs. Det er veldig få som konkurrerer på gruppetrening. Vi tar oss betalt og brukerne ser ikke forskjellen. Vi vil nok se endringer i prisstrukturen i high end også. Å ta betalt er noe av det vi må bli flinkere til. Det handler om at hele bransjen må ta ansvar for å sette opp prisen. I år er første gang i historien, i alle fall så lenge jeg har vært med, at vi ikke har kommet med et tilbud i januar som går på pris. Vi hadde kun Online Training, og vi solgte nesten like mye som i fjor.

– Hva forteller det deg?

– Det forteller vel at det er vi selv som bransje, som skader oss selv.

– Har Sats Elixia et spesielt ansvar, som den største, for å stoppe denne «selvskadingen»?

– Ja, for så vidt. Men businessen er ekstremt lokal. Alle våre sentre konkurrerer med de som ligger rundt. Om vi har 65 sentre totalt sett, betyr ikke det så mye – men vi har et ansvar for å prøve å ta ut en fornuftig pris.

– Hva er ditt forhold til teknologi i trening?

– Jeg har et litt for avslappet forhold til det. Når det gjelder det systemkritiske for drift av et senter er jeg veldig opptatt av det, men når det kommer til gadgets for å få alt inn på mobil og nett, er jeg litt som Bjørn Eidsvåg: «Du må gjere det sjøl, men eg kan trena med deg». Det at det finnes motivasjonsduppeditter for tracking og markering av fremgang, er et viktig element. Men man må ikke glemme at man må trene selv. Det vil aldri endre seg!

– Hvilken type markedsføring tror du på/bruker du mye?

– Vi bruker egentlig mye av alt, men i januar har vi brukt mye TV-reklame. Ellers er bransjen preget av plakater i regioner rundt sentrene. Men det har blitt mye digital markedsføring og sosiale medier, som blir viktigere og viktigere.

– Har du en god historie eller minne fra tiden i bransjen?

– Jo… man er jo ofte opptatt av å ivareta imaget i medier og slikt, og jeg har et eksempel fra en gang jeg ble litt skremt. Vi hadde et senter i Stavanger som hadde store utfordringer med støy og vibrasjon i forhold til naboene. Så kom det en henvendelse fra en journalist i Rogalands avis, og jeg stilte opp. Dette var på en søndag, og jeg våknet opp mandag morgen klistret over hele forsiden med tittelen: «Idrettskjendis kastet ut av treningssenter».  Jeg tenkte f***, ringte journalisten og spurte om dette virkelig var nødvendig. Han sa bare «slapp av, folk tenker trening, og det er jo Maaseiden». Den kvelden solgte vi 22 medlemskap på senteret. Det gjelder med andre ord å ha et litt avslappet forhold til dette.

– Til slutt: Hva er det beste og det verste med bransjen?

– Det beste er å spre evnen og muligheten til å drive med fysisk aktivitet. La folk som ikke tar del i dette, ta del i det. Vi har for eksempel det vi kaller «Friends of the House»; en 40-45 idrettsutøvere, skuespillere etc. som opptrer som gode ambassadører for fysisk aktivitet. De trener gratis hos oss, men fronter hele bransjen og er en del av vårt «Happier & Healthier»-konsept. Det verste er forholdet mellom nysalget og frafallet – det jekelige presset som henger over oss fra måned til måned!