Treningsbransjen trakk det korteste strået i gjenåpningskampen.  Hvordan i alle dager kunne det skje? Bingo og pub før folkehelse! Jo, nå skal du høre.

Treningsbransjen har ikke klart å fronte folkehelseperspektivet. Ting er på gang, men det er mange mil å gå før den gjengse oppfattelsen av bransjen er folkehelseaktør. Det er tett knyttet til bransjens svake omdømme, for første gang dokumentert av CrediCare i Omdømmeundersøkelsen fra 2016.

Når bransjen generelt har et svakt omdømme, tror da virkelig andre folk (les: bransjen selv og ihuga medlemmer) at landets politikere og helsebyråkrater har en helt annen oppfatning av bransjen? Litt sånn utenfor folk flest?

I så fall: Slutt å drømme. Og i samme slengen, slutt å dømme. At de som bestemmer ikke forstår, har bransjens selv et stort ansvar for å bære.

Ja, vi synes også det er urettferdig at treningssenterbransjen ble satt sist i køen, men i stedet for å hive oss på underskriftskampanjer og raljere over myndighetenes dårskap – vil vi prøve å formidle en tese om hvorfor det kunne ende slik (og da setter vi synsing om smittevern til side).

Kjøttvekta rår

I vårt aller første møte med treningssenterbransjen intervjuet vi tidligere bransjedirektør i Virke Trening, Anne Thidemann. Hun kunne konstatere at «kjøttvekta» hun kunne slå i bordet overfor myndighetene, var for lett.

Selv om SATS og andre store (og små) aktører kunne leverer en million medlemmer, var det enklere å telle antall treningssenterbedrifter.  Av landets da 1071 sentre var 380 medlemmer av Virke Trening. En organiseringsgrad på ca. 35 prosent.

I dag, snart fem år senere, er situasjonen omtrent lik. Organiseringsgraden har ikke beveget seg en millimeter. Det blir naturligvis en spekulasjon, men ville utfallet av gjenåpningskøen vært annerledes om kjøttvekta viste 85 prosent eller 95?

Vi tror det. En stor samlet enhet får oftere gjennomslag enn en for liten samlet enhet, kombinert med en hale av egeninteresser og stemmer som roper i kommentarfeltene på Facebook. En samlet enhet forholder seg samlet via selvjustis, og dermed også mer synlig, profesjonelt overfor en motpart.

Vi vet at Virke definitivt har prøvd å rekruttere nye medlemmer. Men mange av dere sier nei. Noen sier nei for de vil ha pengene selv, noen sier nei fordi det «krever for mye» fordi man må være Rent Senter i regi av Antidoping Norge – og vi regner at majoriteten egentlig ikke bryr seg, når ting er som normalt.

Vi skal for all del ikke påstå at Virke Trening har gjort eller gjør alt riktig – langt i fra. Mer fleksible medlemsmodeller, synliggjøring av fordeler og besparelser og heising av mindre medlemsbedrifter kunne definitivt vært gjort for å øke rekrutteringen.

I den ferske kampen om å komme foran i køen har Virke valgt å kjøre «én kaptein-strategien» ved å la administrerende direktør Ivar Horneland Kristensen kjøre løpet i alle kanaler. Hvorfor man ikke har frontet bransjedirektør Kjersti Oppen, med både kommunikasjons- og spesifikk bransjekunnskap, kan man bare lure på.

Dessuten er det ikke sikkert at det er smart «alltid» å fronte SATS. Bransjemangfoldet innad i Virke Trening er så uendelig mye mer enn storebror.

VÅRE ANNONSØRER:

Langsiktighet og utholdenhet

Omtalte Thidemann hadde også et fantastisk utsagn om omdømme: Det bygges millimeter for millimeter, men rives ned kilometer for kilometer.

Et godt SATS-eksempel på det fikk vi i fjor da daværende Norges-sjefen gikk høyt på banen og la ned forbud om magetopper på sentrene som et ledd i å bekjempe kroppspress og fremstå som folkehelseaktør fremfor en «bli deilig-fabrikk».

Han fikk motbør av noen influencere som raslet med kvinnekamp-sabelen og truet med utmeldelse. Det hele endte med at han måtte trekke forbudet – ganske sikkert etter press fra noen høyere som var i ferd med å ta SATS på børs.

Treningssenterbransjeomdømmebygging på høyt nivå, der altså.

Det er ett eksempel. Det finnes mange andre knyttet til doping og kroppspress, eksempler som blir hengende ved lenge – og som det skal mange «feelgood» folkehelse-eksempler til for å viske ut. Langsiktighet og utholdenhet med alle mann på dekk er oppskriften.

Et lite apropos til gjenåpningen også: Hvor stor oppmerksomhet vil gladhistoriene i mediene om at folk som virkelig trenger det har fått begynne å trene igjen, få – kontra den første reportasjen (og den kommer) om noen som ikke tørket opp etter seg eller sentre som slurvet: «Sjokkert over smittefabrikk», les saken på TV2.no…

Gjennomføring av åpningen vil kreve en samlet bransje med beinhard justis for å gå millimeteren og unngå kilometeren.

Var ikke tung nok

Virke Trening og styret har gjort en iherdig jobb med å fronte sitt syn på saken i media. Også andre aktører har vært ute i media på egen kjøl. Men det er vel ikke så veldig mange som tror at to, tre uker med kjør rundt bransjens viktighet når det gjelder folkehelse, skal snu utviklingen momentant? At lyset skal tennes og plutselig ble treningssenterbransjen oppfattet som folkehelseaktør nummer en?

Ja, vi vet det. Mange medlemmer vet det. Utvalgte myndigheter vet også det. Men det hjelper lite når andre, også med gode intensjoner (Bent Høies ord) veies tyngre. Treningssenterbransjen var ikke tung nok. Idretten for eksempel, var det.

Vi har heldigvis organisasjons- og ytringsfrihet i Norge. Det er også lov å være dum. Og det er lov å bli klokere, det er lov å lære. Det er lov å bli voksen.  Og det er lov å la være.

Når vi på diverse grupper nå leser om smutthullforsøk, idiotforklaringer av meningsmotstandere, hver mann sin tue og mange «morsomme» karakteristikker av både tilhengere og motstandere av gjenåpning, håper jeg at myndighetene ikke leser det samme. For her fremstår jo bransjen og utvalgte medlemmer som et flerhodet troll uten styring. La oss slippe det løs…

Det gjelder kun et fåtall, vil man kunne argumentere – og det kan for så vidt være riktig. Men alle må ta inn over seg at «treningssenterbransjen» blir sett på som én bransje av de som står utenfor. Og bransjen bedømmes på summen av godt og vondt.

Demokrati for alle

I kjølvannet av koronakrisen håper vi virkelig at kjøttvekta til Virke Trening blir betydelig tyngre ved at de som sitter på gjerdet nå hopper ned. Og ja, vi kjenner argumentene om at det er kun de store som blir hørt, det er SATS som bestemmer, det er for dyrt, de taler ikke vår sak etc.

Det deilige med Norge, selv i den situasjonen vi er i akkurat nå, er at vi har demokrati. Med mange nye frittstående sentre og flere mellomstore kjeder i Virke-folden kan disse bruke sin tyngde til å fremme sine synspunkter internt, få styremedlemmer, få medbestemmelse, tale SATS midt-i-mot.

Virke Trening på sin side bør benytte denne situasjonen til ydmykt å invitere til dialog med de utenforstående, og at man sammen finne veier for hvordan en betydelig kjøttvekt skal kunne forene liten og stor når de neste slagene om politisk gunst skal stå.

Dette angår i høyeste grad dere som «bare» jobber i bransjen også. En høyere organisasjonsgrad i arbeidsgiverleddet, vil tvinge frem en ordnet organisering også på arbeidstakersiden – som igjen kan føre til sunnere kontrakter, riktige lønnsforhandlinger etc.

Summen av dette er mer bransjemodenhet – en modenhet som synes, blir verdsatt og som blir lyttet til: En samlet, anerkjent folkehelseaktør som kan ta riktig betalt av de som benytter seg av tjenestene.

Den politiske oppesiden kan være at bransjen står før bingohallene i køen ved neste korsvei.

Til slutt en liten disclaimer:

Vi er for debatt og diskusjon. Vi inviterer til dette, gjerne formet som leserinnlegg som vi kan publisere, men hold det saklig. Diskusjon på Facebook den ene eller andre veien, har vi ikke all verdens kapasitet til. Trolling vil bli slettet.

Og dere som måtte si at «da var det takk og farvel til Treningsindustrien.no» fordi vi retter skytset innad og ikke utad mot myndighetene. «Dere skal jo støtte bransjen og tale dens sak»: Les en gang til og løft blikket utover egen tue. Vi lever av og for en sterk treningssenterbransje. Vi vil dere vel.

VÅRE KJEDEPARTNERE: