Treningsbransjesyken har fått ytterligere drahjelp av koronapandemien. Kampanjer i treningssenter-Norge i andre halvår er ensbetydende med «tren gratis ut august, september – til og med til november». Hvorfor?

«Fordi alle gjør det, da blir det sånn», er svaret.

Etter litt over fem år rimelig tett på «Norges mest betydningsfulle bransje» er det lite som har endret seg i kjølvannet av initiativer om å bli en foretrukket, seriøs folkehelseaktør.

Mange nordmenn elsker å trene, men mange flere «hater» det – i betydningen de ser det som et ork. Den sistnevnte gruppen er de alle vil ha flere av for å øke den berømte kaka, etter eget sigende. Og det er visst gjengs at hvis man skal overbevise en hater om at det du tilbyr er verdifullt og bra, det vil gi deg et bedre liv – da skal du gi det bort.

Klart et lokketilbud virker på kort sikt ellers ville ingen gjort det, men så da? Kombinerer man det å få inn en tviler med å binde denne til en 12-måneders avtale (selvfølgelig ved å gjøre totalen rimeligere), blir strategien enda mer tullete. I alle fall hvis målet og visjonen er å bidra til og bygge folkehelsen.

«La oss tvinge en som tvilte på om han ville inn, til å være her i 12 måneder. Da blir han nok fornøyd, og blir enda lenger». Er det slik markedsfolket hos de med bindingstid tenker? Vi forstår selvfølgelig at bindingstid skaper mer forutsigbare inntekter, men er det kundevennlig anno 2021? Har bindingstid noe med folkehelse å gjøre?

VÅRE ANNONSØRER:

Det er en gjengs oppfatning at treningssenterbransjen er en folkehelseaktør. Det er riktig, men det er bare innad i bransjen det er en opplest og vedtatt sannhet. Folkehelsekortet var ikke verdt et gratismedlemskap på SATS da pandemien satt seg. Det kan ikke bortforklares, men man kan selvfølgelig velge å være struts.

Vi har hørt utallige historier om eiere, driftere og organisasjonsfolk som har stanget hodet i myndighetsveggen på lokalt og sentralt nivå. Bransjen spilte folkehelsekortet, men ingen (i alle fall svært få) ville se. Da må kortet bygges til en verdifull trumf. Veien dit går ikke via lav prising, gratistilbud på hvert gatehjørne og bytte av medlemmer aktørene imellom.

Å undergrave egen verdi ved å falby sine tjenester får også alvorlige følgefeil. Mindre penger inn gir mindre å dele ut til for eksempel lønn. Bransjen skal heve kompetansen, tiltrekke seg mer utdannet personell for å øke folkehelseaktørstatusen – og må naturligvis betale for det. Med hva da?  Idealisme og godfølelse?

Når man har holdt med på en ting over år, uten at det har medført positiv endring dit man vil, er man da på rett spor? Spør for en venn, som sist jeg sjekket omsatte for over 5 milliarder kroner. Det kunne vært så mye mer.

Vi skulle gjerne se en 100-dagers plan, ala det valgte politikere svinger opp med. Da kan man begynne med målet, være ærlig og ydmyk for hvor man står i dag – og legge en strategi for å nærme seg målet. Da må noe velges inn og noe velges bort.

Alternativet er å forbli en bransje for de som elsker å trene (det er en fin ting), og de som hele tiden må lokkes tilbake i august og januar. Men man kommer ikke videre og blir heller ikke mer folkehelseaktør i noen andres øyne enn egne.

Ansvaret ligger hos alle, men det tyngste ansvaret har de største aktørene i befolkningstette områder – som kan flytte massene og skape vei. I høst har samtlige kjørt (og kjører) gratiskampanjer – kanskje mer aggressivt enn noen gang. Det er lett å forstå at man ønsker å ta igjen tapt grunn etter koronakrisen. Men det har ingenting med folkehelse å gjøre, kun business – og egentlig ganske dårlig business.

Er det lov å håpe på januar 2022?

VÅRE KJEDEPARTNERE: